Ett av de største trekkplastrene på bilutstillingen i Geneve våren 1991 var den nye og moderne toppmodellen til Mercedes-Benz. W140 som den heter på internspråket skulle videreføre tradisjonen med å være den ledende statusbilen i tysk bilindustri.
Tekst: Olav Barhaugen – Foto: Daimler-Benz Media
Mercedes-Benz hadde i mange år hatt en posisjon som Tysklands ledende produsent av statusbiler. Opel hadde prøvd seg på med sine USA-inspirerte KAD-modeller (Kapitan, Admiral og Diplomat) på 60- og 70-tallet. De siste årene hadde BMW yppet seg med sin 7-serie, og Audi kom med sin V8-modell i 88. Disse hadde nok ikke den samme pondusen og statusen som bilene med stjerne på panseret, men de var mer avanserte og sportsligere. Dermed også mer populære blant den yngre kundegruppen.
Jaguar, Lexus og BMW var sammen med Cadillac, Lincoln og Infinity konkurrentene til W140.
Mercedes-Benz hadde derfor en krevende oppgave når de skulle erstatte 126-serien. Ikke minst fikk de nok en liten støkk i livet når BMW lanserte andre generasjon av 7-serien i 1986. De overrasket alle med å lansere den første V-12 i en tysk personbil siden andre verdenskrig. Dette var nok en vesentlig årsak til at 126-serien fikk leve i hele 12 år før den fikk avløsning. Lansering var opprinnelig planlagt til 1989, men for å holde følge med (og helst overgå) konkurrentene ble prosjektet utsatt. Det var i første rekke BMW, men også japanske Lexus med sin overklassebil LS 400 som skapte hodebry for ingeniørene i Stuttgart. Men de brukte tiden godt, og bilen som rullet inn på podiet i Geneve denne vårdagen i 1991 skulle vise verden hvem som fortsatt var sjefen i bilindustriens overklasse.
Designet bygde videre på det vi hadde sett gjennom 80-tallet med «Baby-Benzen» 190 og storebroren W124. Aerodynamikk hadde høyt fokus. Både for å sikre høy komfort og stabilitet i høye hastigheter, men også for å holde forbruket nede. Det mest iøynefallende designgrepet som ble gjort på denne bilen ble mye kommentert. Selve signaturen, det som i alle år hadde kjennetegnet bilene fra Mercedes-Benz var borte. Nemlig den kraftige radiatorlignende grillen med stjerna på toppen. Nå var den forkrommede kappen borte, og grillen integrert i panseret. Stjerna sto dermed ikke oppå grillen lengre, men fremme på panseret.
Den integrerte grillen og plasseringen av stjerna var noe av det som ble heftigst kommentert ved introduksjonen av W140.
I forhold til forgjengeren hadde ikke de ytre målene vokst med mer enn ca 10 cm i lengden og 6 cm i bredde og høyde. Men W140 opplevdes likevel som mye større. Det var rett og slett en enorm bil. På grunn av mye utstyr både for sikkerhet og komfort hadde vekten økt betydelig. En 500 SE veide nøyaktig 2000 kg, 380 kg mer enn forgjengeren. «Deutsche Bundestank» var et mye brukt klengenavn på modellen i starten. Som tidligere ble det også nå levert to forskjellige karosserilengder. SEL var 10 cm lengre enn SE, noe som i sin helhet kom baksetepassasjerene til gode med bedre beinplass. For enkelthetens skyld betegner vi i denne artikkelen alle modellene som SE. De lange med internkode V140 hadde SEL i betegnelsen.
SEL var 10 cm lengre enn SE, og kan gjenkjennes med de lengre bakdørene.
Fra starten kom W140 med fem motoralternativer, 500 SE fikk den samme 5-liters V8-motoren (M119 E50) som kom i sportsbilen 500 SL et par år tidligere. Alle de andre motorene var nye. 300 SE fikk en 3,2 liters rekke-6 utviklet fra 3-liters motoren med fire ventiler pr sylinder som vi kjenner fra W124 og R129. Motoren i 400 SE var basert på den som satt i forgjengerens 420, men nå omarbeidet og med fire ventiler pr sylinder. Dieselmotoren i 300 SD var vel strengt tatt ikke ny, men den hadde fått økt effekten fra 136 til 150 hk. Som med forgjengeren ble denne også kun solgt i Nord-Amerika. Det som er litt interessant å legge merke til er at modellbetegnelsene nå ikke samsvarer med motorvolumet slik vi har vært vant til.
V12-eren på 6 liter fylte godt ut i motorrommet.
Den motoren som vakte størst interesse var naturlig nok V-12-eren i toppmodellen 600 SE. Hvordan hadde Mercedes-Benz svart på utfordringen med V-12 motoren fra BMW? Joda, de høynet motorvolumet til 6 liter, og presenterte en effekt på 408 hk. BMW’s 5-liter hadde «bare» 300 hk i sin 5-liter. Toppfarten på begge var begrenset til 250 km/t men sprinten fra 0 til 100 gjorde 600 SE unna ett sekund raskere enn den rundt 300 kg lettere BMW-en.
Sminkespeil for baksetepassasjerer var en av luksusdetaljene på W140.
Luksus og komfort er viktige elementer i en slik bil, og Mercedesen innfridde også på det feltet. Setene var romslige og komfortable, materialkvaliteten var upåklagelig og det var lett å trives i en slik bil, enten man var fører eller passasjer. Baksetepassasjerene hadde til og med sitt eget sminkespeil innfelt i taket. Alle dørene hadde servoassistert lukking, slik at man slapp å slå igjen døren, men bare la den inntil. Samme patenten som vi så på 124-seriens stasjonsvogn noen år tidligere. Det mest imponerende var imidlertid de doble sidevinduene som både reduserte vindstøy og hindret dugging. Et godt inneklima ble besørget av et klimaanlegg med to eller fire soner.
Selv om det var en stor og tung bil føltes en W140 ganske lettkjørt. Understellet var videreutviklet fra tidligere modeller og finjustert for maksimal komfort. Bilen var selvsagt en optimal motorvei-cruiser, men også på ujevne og svingete veier sørget det avanserte understellet for gode kjøreegenskaper, men samtidig en komfortabel reise for passasjerene. Bremsesystemet fordelte mer bremsekraft til bakhjulene, noe som ikke bare sørget for raskere nedbremsing av den tunge bilen, men også holdt den stabilt vannrett.
Til tross for størrelsen var W140 en forholdsvis letthåndterlig bil som taklet de fleste underlag.
Gode kjøreegenskaper er også viktig for sikkerheten, men mange faktorer spiller inn for å gjøre en bil sikker. Ikke minst bilens struktur med deformasjonssoner foran og bak, og en stivere struktur rundt selve kupéen. Sammen med effektive sikkerhetsbelter og airbager var W140 en meget sikker bil allerede ved introduksjonen. Etter hvert ble sikkerheten økt med BAS nødbremsassistent, ESP stabilitetskontroll og sideairbager. Bilen ble av mange regnet som verdens sikreste bil. Til tross for det var det nettopp en slik bil som var involvert i 90-tallets mest omtalte bilulykke. En augustnatt i 1997 satt Prinsesse Diana i baksetet på en sort S280 da den i over det dobbelte av tillatt hastighet krasjet i en tunnel i Paris. Både prinsessen, hennes kjæreste og sjåføren omkom i ulykken, mens livvakten deres overlevde. han var den eneste som brukte bilbelte. For de av oss som husker bildene fra den gang, så var hele fronten knust, men kupéen var forholdsvis uskadd. Hadde alle brukt bilbelte ville kanskje utfallet vært et annet.
Av mer sære innovasjoner på W140 kan vi nevne et innfelt gripehåndtak, som kom ut når man skulle åpne koffertlokket. Dermed kunne man åpne bagasjerommet uten å skitne til fingrene. På bakskjermene var det innfelt to 65 mm lange pinner, som ved hjelp av vakum kom opp 2 sekunder etter at man hadde lagt inn revers. Dette for å lettere kunne beregne bakenden på bilen ved rygging inn på trange parkeringsplasser. Første generasjons parkeringsassistent.
Pinnene som kom opp på bakskjermene var kanskje den særeste finessen på disse bilene.
Miljøvennlighet hadde stort fokus allerede den gang, og W140 satte en ny standard når det gjaldt resirkulering. Alle plastkomponenter var tydelig merket for gjenvinning. I tillegg var mange deler produsert av resirkulert materiale. Dette var også den første Mercedes-Benz som benyttet CFC-fri gass i klimaanlegget.
Ett år senere kom coupé-versjonen som i likhet med sedanen ga et massivt inntrykk. Men den manglet den klassiske elegansen som forgjengeren hadde. Coupe-versjonen ble kun levert med V8-motorene. En egen artikkel om coupe-modellen kommer neste år, da denne fyller 30 år, og offisielt blir en veteranbil.
Coupeversjonen kom i 1992, men nådde aldri samme popularitet som sin forgjenger.
Høsten 1992 ble modellutvalget utvidet med en ny og rimelig innstegsmodell. 300 SE 2,8. Den hadde samme basis som 3,2 literen i 300 SE, men med 2,8 liters volum og 193 hk. Samtidig ble 300 SD tilgjengelig også på det europeiske markedet. Det kom også en liten endring på motorstyringen på de 8- og 12-sylindrete motorer som førte til litt lavere effekt, men også lavere utslipp. Fra sommeren 1992 ble også 500 og 600 levert som ekstra pansrede modeller. 5 av disse, to 500 og tre 600 ble midlertidig registrert i Norge for bruk under OL på Lillehammer. En slik bil var som en rullende festning. Skudd- og granatsikre med en egenvekt på rundt 3,7 tonn.
De pansrede versjonene skilte seg ikke så mye ut fra standardbilene, men de punkteringsfrie dekkene kan gi en pekepinn. Likedan at de ofte var utstyrt med vinpelholder og gardiner i bakvinduene.
Høsten 1993 endret Mercedes-Benz modellbetegnelsene på alle sine biler. De hadde allerede startet på våren med C-klasse som avløste 190-serien. Nå var det en bokstav som anga selve modellen, med motorstørrelsen bak. Betegnelsene for drivstoff som hadde hengt med i årevis E- for Einspritz (bensininnsprøyting) og D for diesel ble borte. Nå var det bare en bostav og tre tall som anga motorstørrelsen. Dermed ble 300 SE hetende S 320. L-en som anga lang versjon ble borte, så nå var det bare hvis øyemålet avslørte de 10 cm lengre bakdørene man kunne si en om det var en lang-versjon man sto overfor. Fra nå av ble modellserien offisielt benevnt som S-klasse. Men begrepet Sonderklasse hadde vært brukt om de største og mest eksklusive modellene fra Mercedes-Benz helt siden 50-tallet.
Ny grill og nye lykter med klare blinklysglass var ett av designgrepene for å dempe ned uttrykket til den store bilen.
Våren 1994 var W140 midtveis i livet, og det var tid for en facelift. Ett av ankepunktene til bilen hadde vært at den så veldig stor ut. Dette ble løst ved noen små, men effektive designelementer. Støtfangere og sidepaneler ble delt opp med en langsgående fals, noe som gjorde at bilen plutselig så både lavere, lengre og mer dynamisk ut. Grillen ble også endret slik at den fremsto bredere og lavere. Dette ble forsterket av at blinklysene foran nå fikk hvitt glass. Koffertlokket fikk avrundede hjørner i nedre kant, og det hvite lysbåndet som gikk over hele bilens bredde ble trukket litt oppover i baklyktene.
Digital styring av klimaanlegg, og radio med GPS-navigasjon.
Teknisk kom det mange endringer og forbedringer i årene som fulgte. Vi kan nevne 5-trinns elektronisk styrt girkasse som først kom i de 8- og 12-sylindrede modellene i 1995. Parktronic erstattet pinnene på bakskjermene og ESP stabilitetskontroll ble tilgjengelig. Det automatiske klimaanlegget fikk digitalt betjeningspanel, og radio med GPS-navigasjon ble tilgjengelig. Motorene fikk også modifikasjoner som senket forbruk og utslipp uten å redusere effekten.
På bilutstillingen i Frankfurt høsten 1995 trillet nok en variant av S-klassen presentert. Som om ikke bilen var stor nok fra før, så var Pullman-versjonen en meter lengre enn den ordinære lang-versjonen. Den ekstra meteren ga plass til ekstra seter eller annen innredning. Alt etter kundens ønske. Disse ble også levert i pansret versjon.
Pullman var en meter lengre enn en den ordinære lang-versjonen. De var i produksjon helt frem til år 2000.
I 1996 ble S-klassen tilgjengelig med et nytt motoralternativ. Den aldrende 3,5-liters turbodieselen som hadde hengt med fra forgjengeren W126 ble avløst av en turboladet versjon av den nye 3-liters 6-sylindrede dieselmotoren som ble lansert i 124-serien et par år tidligere. Med turbo ga den en effekt på 177 hk, noe som ga den både høyere toppfart og akselerasjon, men også lavere forbruk enn 350-utgaven.
I en Pullman reiser man på første klasse,
Våren 1997 fortsatte Mercedes-Benz en lang tradisjon med å levere en landaulet-versjon av en lang S500 til Pave Johannes Paul II. Taket over passasjerrommet ble elektrohydraulisk operert, og ga fritt innsyn til paven der han satt i et sentralt montert sete. Det var også to klappstoler beregnet på livvakter.
En lang tradisjon med å donere biler til Vatikanet ble videreført med denne modellen som ble overrakt pave Johannes Paul II i 1997
Høsten 1998 var 140-serien kommet til veis ende. På bilutstillingen i Paris var det den slankere og mer elegante W220 som hadde inntatt hedersplassen. Men 140-serien som til da hadde blitt solgt i over 400.000 eksemplarer vil bli husket som en milepel i merkets historie. Til tross for en vanskelig start ble den manges favoritt. I en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde overskriften «Slutten på den gode patriarken – Et sentimentalt farvel»: S-klassen var alltid bedre enn sitt rykte. En nekrolog av Wolfgang Peters, som blant annet sier: «Fordi ingen andre biler ga større kjøre- og fjæringskomfort, og ingen andre bil I denne størrelseskategorien var det på samme måte trygt og smidig å bevege seg rundt. S-klassen var en kjempe som hadde blitt lært å danse på tå. Den nye S-klassen blir slankere og smidigere, men mange av oss savner allerede den fetere versjonen.