Mercedes-Benz 124-serien

De fleste av oss har et forhold til 124-serien fra Mercedes-Benz. Enten fra baksetet i en drosje, eller som fører eller passasjer i en av de mest solide og komfortable bilene fra 80-tallet.

Av Olav Barhaugen – Foto: Mercedes arkiv

Mercedes-Benz W124 ble presentert høsten 1984, og var ikke uventet svært lik 190 som kom et par år tidligere. Et moderne design som ikke umiddelbart ble hyllet av Mercedes-entusiaster. Den majestetiske fronten på forgjengeren 123 var erstattet av en skrånende grill og en aerodynamisk spoiler-støtfanger i plast. Epoken med krom-støtfangere var definitivt over. Selve karosseriformen var mye mer strømlinjeformet, og det var tydelig at bilen var utviklet i vindtunell. Cw-verdien var redusert fra 0,44 til 0,29, noe som resulterte i bedre drivstofføkonomi og stabilere kjøreegenskaper. Vekten var også redusert med fra 80 til 145 kg avhengig av modell. Dette ble oppnådd ved hjelp av nye metallegeringer og kunststoffer, som de før nevnte plaststøtfangerne. En mer moderne bil på alle måter, så fikk man heller godta at noe av den gedigne kvalitetsfølelsen på 123-serien ikke ble videreført.

Tung start

124-serien hadde en tung bør på sine skuldre når den skulle overta etter den nærmest uslitelige 123-serien. Større krav til økonomi gikk dessverre på bekostning av kvalitet. Uheldigvis for Mercedes viste dette seg allerede under garantiperioden, og ble en hodepine for fabrikken. Drosjenæringen var en stor kundegruppe, og det gikk ikke lang tid før de med sin krevende bruk opplevde problemer. Ryktet om at bilen ikke var så bra som forventet gikk fort, og mange vegret seg mot å bytte til den nye bilen. Heldigvis tok Mercedes problemet på alvor og forbedret raskt en rekke komponenter, samtidig strakte de seg langt når det gjaldt reklamasjoner. Forstillingsdeler, registerkjede og gummikoblingene til mellomakselen var blant de mest hyppige feilene. Dynamo og tenningsdeler hadde også sine svakheter, spesielt på bensinmodellene.
Allikevel var kvaliteten meget bra sammenlignet med konkurrentene, og skepsisen ble ganske raskt borte. Totalt sett må man regne 124-serien som en av de beste modellene fra Mercedes.

Avanserte løsninger

Chassiset på 124 var i stor grad basert på det som kom på 190. Det vil si fjærben foran og den avanserte multilink-bakstillingen. Dette ga betydelig bedre kjøreegenskaper enn på forgjengeren. At utseendet også var basert på 190 gjorde at tilvenningen til det nye utseendet gikk lettere. At bildesign generelt også ble kraftig endret på 80-tallet gjorde at 123-serien raskt ble gammeldags. Kundene satte pris på den moderne linjen fra Mercedes, og salget skjøt raskt fart. Med den økonomiske fremgangen vi opplevde på den tiden ble 124-serien raskt et vanlig syn. Ikke bare på drosjeholdeplassene, men også blant privatpersoner.

Noe av det mest oppsiktsvekkende på 124 var vindusviskeren. Her hadde man valgt å gå for en enkel pusser som hadde en innebygd mekanisme som skjøv den ut i hjørnene. Det gjorde den meget effektiv. Hele 86% av vindusflaten ble rengjort, mer enn på noen annen bil med to viskere. Oppvarmede spylerdyser og varmeelement i spylervæsketanken gjorde at man kunne holde rutene rene under de fleste værforhold.

Motorer og girkasser

Motoralternativene var fra starten dieselmotorer på 2, 2,5 og 3 liter med henholdsvis 4, 5 og 6 sylindre. 2-literen var allerede brukt i 190, men de to største var nye. På bensinfronten var det 4-sylindrede motorer på 2 og 2,3 liter som var videreført fra 123-serien. De 6-sylindrede versjonene var nyutviklet og ble levert med 2,6 og 3 liters volum. Modellbetegnelsene henspeilte på motorvolum og drivstoff, for eksempel 250D for 2,5 liters diesel og 300E for 3-liters bensin med innsprøyting (E). Den minste bensinmotoren ble levert med forgassermotor, og het da bare 200. Senere ble også V8-motorer tilgjengelig.

Girkassene var 4 eller 5-trinns manuelle, og en 4-trinns automat. De fleste bilene ble levert med automat. Etter hvert fikk man også 5-trinns automat på de største motorene.

Fortsatt moderne

Undertegnede har lang erfaring med 124-serien. Som gammel drosjekusk har jeg flere hundre tusen kilometer bak rattet i ulike versjoner. Allerede i 1985 hadde jeg mine første vakter i en 230E, og likte den umiddelbart mye bedre enn forgjengeren som jeg riktignok hadde liten erfaring med. Siden ble det både 250D og 300D og til slutt en E250D. Når den ble erstattet av W210 i 1996 skjønte jeg raskt frustrasjonen til mine kolleger 10 år tidligere. Selv om W210 var langt mer moderne kunne den ikke matche godfølelsen jeg fortsatt hadde etter 10 år med 124. Erfaringene med disse bilene gjorde at jeg valgte å bruktimportere en av de sist produserte S124 E300D som min siste drosje i 2002.

Siden har jeg hatt mange forskjellige biler, men for noen år siden var jeg en periode eier av en 90-modell 230TE. Til tross for at jeg på den tiden kjørte mange nye biler føltes fortsatt den over 20 år gamle bilen svært moderne og komfortabel. Min mening er at en velholdt 124 er fullt på høyde med dagens biler når det gjelder kjørekomfort. At den mangler en del utstyr vi er vant til på nye biler gir den bare ennå mer sjarm.

Flere karosserivarianter

Stasjonsvogn-utgaven ble lansert mot slutten av 1985, og ble raskt en favoritt her i landet. Gunstige avgifter gjorde at mange ble bruktimportert og bygd om til varebiler. Mange mener også at stasjonsvognen har et mer elegant utseende enn sedanen. En eksklusiv detalj på stasjonsvognen er den elektriske lukkemekanismen på bakluken. Man legger den bare forsiktig ned, så drar en elektrisk motor den i lås. Dette var flotte saker for over 30 år siden. Stasjonsvognen kunne også leveres som 7-seter med en bakovervendt 2-seters benk som kunne felles ned i bagasjeromsgulvet.

Ett år senere kom firehjulstrekksystemet 4-MATIC som tilvalg på de 6-sylindrede modellene.

Etter hvert kom også andre karosseriformer, først en 2-dørs coupe i 1987. I 1990 kom en forlenget sedanversjon med 80 cm lengre akselavstand, 6 dører og en ekstra seterad. I 1992 kom cabrioletversjonen som faktisk ble produsert helt frem til 1997, 2 år etter at produksjonen av sedanen ble avsluttet.

Faceliftene

124-serien fikk en facelift i 1990 med lakkerte støtfangere og plastdeksler på sidene som ytre kjennetegn. Disse ble populært kalt ”Saccoplank” etter sjefsdesigneren Bruno Sacco. I 1993 kom den siste faceliften med nytt panser med mindre grill som det mest synlige. Samtidig ble modellbetegnelsene endret. Forvirringen med modellbetegnelsene ble etter hvert stor med samme motorstørrelse i flere modeller. Etterfølgeren til 190 fikk navnet C-klasse, og 124 ble til E-klasse. Motorene ble også fornyet og nesten alle fikk nå 4-ventilers topper. Dette var utvilsomt de beste av 124-serien. Barnesykdommene var for lengst borte, og en rekke komponenter var forbedret. Med godt stell er en slik bil nærmest en evighetsmaskin.

Når 210-serien avløste 124 skjedde det gradvis. Sedanen ble avløst høsten 1995, mens stasjonsvognen holdt det gående til sommeren 1996 sammen med coupéen. Cabrioleten ble den siste 124 som rullet av samlebåndet sommeren 1997. Totalt endte produksjonen på 2.737.860 biler. Sedanversjonen var den mest vanlige, med over 2,2 millioner eksemplarer.

Spesialutgaver

Det ble lagd mange spesialutgaver av 124-serien. Den mest kjente er 500E/E500, som ble bygd i samarbeid med Porsche. Det ble også lagd limousin-utgaver, ambulanser, begravelsesbiler og mye annet. Dette er biler vi vil komme tilbake til i senere artikler. Men vi må nesten ta med et bilde av en E500 i fint driv

Biler i markedet

På bruktmarkedet i Norge er det ikke så veldig mange av de tidlige 124-bilene. I skrivende stund ligger det 8-10 biler fra 80-tallet på Finn.no. Dette var populære ungdomsbiler utover på 2000-tallet, og mange har nok blitt brukt opp. Svært mange av de første bilene ble også ombygd til faceliften som kom i 1993. Disse har nok også hatt et hardt liv, så i dag er det flest originalbiler av de 80-tallerne som fortsatt eksisterer. Fortsatt er prisene gunstige, og du kan få en bil i grei bruksstand for 30.000 kroner. Ser du til Tyskland er utvalget bedre, og prisene er også der fortsatt gunstige. Vi har funnet tilsynelatende fine biler for under 4000 Euro, og opp til litt over det dobbelte for fine pensjonistkjørte biler med lav km. Erfaringsmessig øker populariteten (og prisen) når bilene blir 30 år, så å kjøpe en nyere bil kan være lønnsomt. Man kan da vente med å registrere og betale avgift til bilen er 30 år, eller betale avgiftene og nyte bilen nå. For en 1995-modell kan du regne med å betale fra 25000 til 50000 kroner i avgift avhengig av motorstørrelse.