Fra bilnummer til magasin

En av barndommens ivrigeste sysler var for meg å sitte på en stein bortenfor barndomshjemmet og skrive bilnummer. Lite visste jeg da at jeg mange år senere skulle bli skribent i flere bilmagasiner.

Olav Barhaugen forteller om seg selv

Med en oppvekst et lite snøballkast fra E6 var det god tilgang på bilnummer. Selv om de fleste begynte med E- og satt på trauste hverdagsbiler dukket det også opp noen med andre bokstaver påmontert mer spenstige biler. Spesielt om sommeren når turisttrafikken satte inn, og det var jo også den klimatisk beste tiden for slike aktiviteter. Vår familie hadde ikke egen bil på den tiden, og jeg var nok litt misunnelig på dem som passerte forbi på veien.

Min første biltur foregikk i onkel Edvins Saab to-takt. Turen gikk fra fødestua på Lillehammer til barndomshjemmet tolv mil lengre nord i Gudbrandsdalen. Det skulle bli mange bilturer med mine onkler etter hvert. Den ene drev grustak og betongstasjon i nærheten, og det var store ting for en liten guttepjokk å få sitte i passasjersetet på en Volvo Bamse og levere grus og betong. En annen onkel drev bilverksted, noe som også var spennende å utforske for en nysgjerrig småtass. Når min far omsider fikk kjøpt egen bil ble det mange timer bak rattet med lekekjøring. Jeg kan fortsatt se for meg det digre hvite rattet med forkrommet hornring, og girspaken på rattstammen i hans Opel Olympia. Noen år senere ble Opelen byttet ut i en snerten Fiat, og det var med den jeg tok min første kjøretur. Den ble 20 meter lang, og dagen etterpå støpte vi ned nye portstolper.

Drøyt atten år etter min første biltur sto jeg med ferskt førerkort i hånda, og aksjonsradiusen ble kraftig utvidet. Jeg hadde ikke egen bil, men fikk aller nådigst låne fars bil. Fiaten var da byttet ut med en Opel Kadett, og kilometerstanden ble avlest med formaninger om å ikke kjøre for langt. Jeg kan fortsatt koble av speedometervaieren på en Opel Kadett i blinde.

Etter endt militærtjeneste og noen måneder i jobb kunne jeg for første gang kalle meg bileier. Med hjelp fra min bilverksted-onkel fikk jeg kjøpt en Opel Ascona til en gunstig pris. Den ble tidsmessig pimpet med takluke, gardiner i bakruta og komponent-stereo. Det blå lynet ble et velkjent syn langs veiene i Gudbrandsdalen, men brakte meg også lengre ut i verden.

Det meste av mitt yrkesaktive liv har vært preget av bil. Jeg har drevet med bilimport og bilpleie og ellers ting som har duret og luktet bensin (eller diesel). Begynte å kjøre drosje på fritiden tidlig på 80-tallet, og hadde også eget drosjeløyve i flere år. Da var det Mercedes som gjaldt, et merke jeg hadde hatt sansen for helt fra barndommen da min gudfar var på sommerbesøk med sin 190. Det ble mange mil med stjerna på panseret, og jeg oppnådde også å få hedersmerket for en million kjørte km med Mercedes-Benz. På den tiden hadde jeg også fått meg en hobbybil med stjerne, en strøken 380 SEC. På starten av dette årtusenet var jeg med på starten av Mercedes-Benz Entusiastklubb, og satt i styret der noen år. Da fikk jeg også vekket til liv gamle ferdigheter, når jeg fikk ansvar for medlemsbladet MB-Tidende.

En annen interesse som har preget livet mitt er nemlig fotografering og nyhetsformidling. Mye av pengene jeg fikk til konfirmasjon gikk til å kjøpe fotoutstyr, og bare 15 år gammel hadde jeg min første sak på trykk i lokalavisa. Jeg fortsatte som frilanser noen år, før andre interesser og jobber tok mer plass. Men jeg fikk god veiledning og lærte mye om både fotografering og skriving på den tiden. Etter at jeg parkerte drosjebilen for godt for 15 år siden begynte jeg igjen å skrive for lokalavisen, og trivdes så godt med det at jeg tok journalistutdannelse. Etter et par år flyttet jeg til Østfold, og kom der i kontakt med et firma som blant annet ga ut Motormagazinet, et annonsefinansiert magasin som ble distribuert i flere kommuner. I den perioden ble jeg også kjent med Sven Furuly, og når han valgte å overlate utgivelsen av Bilklassikere til nye krefter fikk vi overta. Dessverre gikk det ikke slik som vi håpet, og for to år siden satte en konkurs en foreløpig sluttstrek for den biten.

På den tiden hadde Furuly overtatt som utgiver for auto motor og sport i Norge, og trengte en nettside. Jeg hadde tilegnet meg kunnskap om det, og tok utfordringen. Dermed var jeg plutselig webredaktør for den norske versjonen av magasinet som hadde lært meg tysk, og holdt liv i en allsidig bilinteresse i mange år. Vi har begge hatt et ønske om å relansere Bilklassikere, og etter snart to år med prat har vi nå gjort noe med dette.

Når jeg flyttet til Østfold kom jeg også nærmere et helt annet bilmiljø enn det jeg var vant med fra Gudbrandsdalen. Mange forbinder nok Østfold med Amcar, men det er også et stort miljø for Italienske biler. Jeg har lenge vært fascinert av italiensk design, og i Fredrikstad som ble mitt tilholdssted var det stor tetthet av bilmerket som passet overens med byens bilskilt, AR. Alfa Romeo har alltid vært vakre biler i mine øyne, og jeg hadde også gleden av å kjøre en i min tid som bilimportør. I Fredrikstad ble jeg kjent med folkene rundt det som kanskje var Norges beste bilmagasin, Carburetti. Masse trivelige folk som ga min bilinteresse ny inspirasjon. Jeg ble raskt eier av en Alfa Romeo, og så en til. En Lancia kom også inn på gården, en Delta II HPE med drøyt 200 hk under et anonymt skall. En fantastisk bil som ga meg mange gode opplevelser, ikke minst når jeg tok den med på en tur til hjemlandet.

I det Italienske bilmiljøet har jeg hatt mye moro, og min interesse for motorsport nådde nye høyder når jeg ble involvert i løpsserien Corsa italiana. Baneracing med Italienske biler over 15 år. Som løpsleder gjennom flere år har jeg hatt mange gode opplevelser på både Rudskogen og Vålerbanen. For ikke å forglemme Arctic Circle Raceway i Mo i Rana. Norges flotteste og minst brukte motorsportsanlegg. Å få være med å arrangere et 24-timers løp med klassiske biler i midnattssol står for meg som en stor drøm.

I likhet med Redaktør Furuly har jeg også sansen for Porsche, selv om min merittliste er langt kortere enn hans. Men jeg kan i hvert fall skryte av å ha eid den eneste Porschen han ikke turte å kjøpe, en 928. En fantastisk bil som på mange måter er undervurdert. Min 1980-modell føltes faktisk moderne når den var blitt veteran. Enda en bil jeg angrer på at jeg solgte, men når man får ”an offer you can’t refuse” er det lett å bli revet med.

Som dere skjønner har jeg en allsidig bilinteresse, og selv om jeg følger godt med i alt nytt som skjer, så er det klassiske biler som står mitt hjerte nærmest. Biler som du ikke trenger å se på merket på bakluka for å skjønne hva det er. Biler med særpreg, og der designerens formspråk tydelig kommer frem. Jeg sliter ofte med å skille en Nissan fra en Toyota, men ser ved første øyekast om det er Pininfarina eller Zagato som har designet den gamle Maseratien. Og selv om jeg innser at fremtiden vil domineres av selvkjørende biler på fornybar energi, håper jeg at vi fortsatt kan få glede oss over lukten av bensin og lyden av en illsint motor på høyt turtall.

Kjører:

Ingen ekte klassiker, men muligens det man kaller en kommende klassiker. En Mercedes SLK 230 Kompressor tjener som kosebil i mitt vinterhi i Spania

Har kjørt:

Har eid et stort antall biler, og kjørt atskillig flere. Mange har hatt stjerne på panseret, men jeg har nok vært innom de fleste europeiske bilmerker i tillegg til amerikanske og asiatiske. Har til og med eid en Mitsubishi. 😉

Forbruk:

Har brukt mye penger på bil, men det har også gitt meg mange flotte opplevelser. Jeg samler ikke på gods og gull, men på opplevelser.

Liker:

Er meget allsidig i bilsmaken, men synes at kjøreopplevelsen må stå i sentrum. Har derfor mest sans for biler som lar seg kaste rundt svinger og gi tydelig tilbakemelding til føreren. At bilen er vakker å se på teller også positivt.

Liker ikke:

Biler uten identitet. Moderne biler som ser ut som de er presset ut av samme formen, og er kjedelige å kjøre. Har heller ikke den store sansen for store amerikanske biler med mer lyd enn effekt, og kjøreegenskaper som en båt. Samtidig synes jeg de er flotte å se på, og respekterer dem som synes dette er de beste bilene i verden.

Drømmebilen:

Varierer fra dag til dag, men en Maserati A6 Zagato dukker stadig opp i drømmene. Men jeg skulle gjerne lagt labbene på en sen Porsche 928.