Lukten av menn og maskiner…

Jeg var fire år, og en av mine største gleder var å få lov sitte i fanget til min morfar når han spiste middag – alltid sent på kvelden. Jeg satt nybadet og i pyjamas og sugde inn både lukten og stemningen. En lukt som skulle prege resten av mitt liv…

Tekst og foto Sven Furuly

Året var 1959, og min morfar var bilmekaniker med sitt eget lille verksted. Han var en arbeidets adelsmann og var levende interessert i sin jobb. Å være bilmekaniker var noe ganske annet enn det vi opplever i dag. Den gangen ble ting tatt i fra hverandre, den defekte delen ble erstattet med en ny, det hele ble igjen satt sammen, og bilen testet. Derfor hadde min morfar alltid svarte hender – uansett hvor mye han vasket seg – og det luktet alltid olje og bensin av min morfar. Denne lukten, kombinert med verdens snilleste morfar, som i tillegg kunne alt om biler, skulle kommet til å prege hele mitt liv.

Det fine med å drive sitt eget bilverksted var at alle kundebilene måtte prøvekjøres skikkelig etter å ha blitt reparert, og han kjørte derfor ulike biler nesten hver eneste dag. Spent stod jeg i vårt kjøkkenvindu når jeg visste at tiden nærmet seg. Når en bil stoppet i veien utenfor, visste jeg at det var morfar, og jeg spurte min mor om å få lov til å gå på kveldsbesøk til mormor og morfar. Om det ikke var alt for sent, fikk jeg lov til det, og noe av det første jeg spurte morfar om, var hvordan bil han kjørte i dag. Ofte var det en Opel, en Ford eller en Skoda, men det var slett ikke uvanlig at han kom hjem i en Wartburg eller en Saab med to-takt motor og sur blårøyk. Mercedes-Benz var sjelden kost, men jeg husker at han en gang kom hjem med en Karmann Ghia. Det var litt av en sportsbil – sett med en liten bilinteressert gutts øyne.

Min lekebilsamling var kanskje ikke den aller störste, men definitivt den mest spennende og mest velholdte blant mine venner. Jaguar E-Type fra danske Tekno, Porsche 356 fra Märklin, Lotus Elan fra Corgi Toys og Ferrari fra Schucko. Etter hvert hadde jeg en ganske fin samling – men ved en missforståelse ble den kastet av min far da jeg var i tenårene, og for lengst hadde slutten å leke med biler, og heller fokuserte på en Vespa scooter.

I dag har jeg igjen en bra samling med 1:43 skala biler, og nok en gang er det en og annen original Tekno og Dinky Toys Porsche 356-modell som gir samlingen ”det lille ekstra”.

Til å begynne med leste jeg medlemsbladet ”Motor” fra Norges Automobil Forbund, som min far var medlem av. Men det gikk ikke så mange årene før ukepengene gikk med til å kjøpe egne bilblader. Engelske Autocar og tyske Auto Motor und Sport var favorittene. Det var lettest å lese det engelske, men jeg opplevde det tyske som grundigere og med mer fokus på de bilene jeg interesserte meg for. En interesse som gjorde at jeg også begynte å kjøpe Sport Auto i blant. Da vi lagde klasseavis på skolen i sjuende klasse, var det en selvfølge at det ble en egen side som het ”Sven’s bilprat…” En av mine første artikler var om Wankel-bilen NSU RO80 i 1968, og jeg var 13 år gammel. Mine kompiser hadde begynt å mekke på mopeder, men jeg synes det var morsommere å lese om biler, forstå teknikken, og ta bilder med mitt Kodak Instamatic kamera.

Hele livet var fylt av bil, og ikke bare kjente jeg biler på utseendet, men også på lyden. En knatrende Saab to-takt motor var ingen utfordring, heller ikke bokserklangen fra en VW. Under et besøk hos en kompis kom hans nabo kjørende forbi, og jeg hørte en ny og ukjent type bokserlyd. Det var en sølvfarget Porsche 356A 1600 Super. Hjertet gjorde et hopp, og den sexy runde hekken på bilen – uten støtfanger – startet en livslang forelskelse, uten at jeg var helt klar over det akkurat da.

Min morfar, som begynte å bli en eldre mann, tok på seg oppdraget med å lære meg å kjøre bil. Tidligere hadde han lært både min mor og min far å mestre ratt og pedaler, og nå var det jeg som skulle få lære bilkjøringens kunst i min mors ’58 VW boble.

Førerkortet fikk jeg, og etter et par Austin Mini, kjøpte jeg min første riktige sportsbil, den vakre Alfa Romeo Giulia Sprint fra 1963. I fargen Corsa Rosso, selvfølgelig. Den ble solgt da jeg skulle i militæret og avtjene verneplikten, men et liv uten bil så jeg på som bare en midlertidig tilstand, og takket være ekstrajobbing når jeg hadde fri fra tjenesten i militæret, ble det litt ekstra penger på sparekontoen, og i 1976 kjøpte jeg min første Porsche, bare 21 år gammel. Riktignok en 914-4, men den het Porsche, hadde herlige kjøreegenskaper, og så ut som en rendyrket sportsbil. Jeg leste tyske Auto Motor und Sport fra perm til perm, og etter hvert fikk jeg mye kunnskap om Porsche.

Som redaktør av bladet til Norsk Sportsvogn Klubb ble det mer orden på skrivingen, men jeg fikk ikke lov til å skrive så mye om tyske biler, som jeg hadde lyst til. Men jeg visste råd, og i 1980 grunnla jeg, sammen med en venn, Porsche Club Norge. Der var jeg både formann og redaktør i mange år. Men innerst inne hadde jeg mest lyst til å skrive om biler på heltid. Å være en biljournalist måtte være verdens mest spennende jobb! Sjansen fikk jeg i 1998, da et ganske nytt norsk bilblad trengte en engasjert skribent. Den første internasjonale prøvekjøringen jeg var på, var lansering av Toyota Landcruiser 90 i Marokko. En eventyrlig tur – og betalt fikk jeg også. Snakk om jobb!

Etter å ha utgitt publikasjonene Bilmagasinet og Bilklassikere i en årrekke er jeg i dag redaktør for det norske auto motor og sport. I garasjen står det en Porsche 356A, og på mange måter er ringen sluttet. Jeg har skrevet tusenvis av sider om bil som redaktør for ulike magasiner gjennom årenes løp, og utallige biler har vært i mitt eie siden den første Mini’en jeg kjøpte i 1973. Nå kjører jeg den bilen jeg forelsket meg i som ungdom, og skriver til daglig i det som var mitt første bilblad kjøpte for egne lommepenger. Mange av bilene jeg har hatt har sin spesielle historie, og enda mer spennende er kanskje historiene om den Lancia Stratos’en og den Porsche 904’en jeg ikke kjøpte når jeg hadde anledning.

Det er som du skjønner klassiske biler som står mitt hjerte aller nærmest, og lysten til å relansere bladet Bilklassikere er blitt stadig sterkere. Nå starter vi opp igjen – først med en egen nettside, og deretter får vi se veien videre. Det er mange attraktive biler å skrive om, mange spennende personligheter, og om du følger med i Bilklassikere får du ta del i disse historiene. Kanskje får du også høre om mine kjøreturer i passasjersetet til førere som Jacky Ickx og Walther Röhrl. Eller høre historier som Martin Schanke har fortalt meg – og du knapt tror at kan være sanne…

KJØRER: Med hytte på fjellet må man ha en enkel og billig 4WD med lavserie, og det har vært en Suzuki Grand Vitara siden 2009. Som bybil har vi en elektrisk Hyundai Ioniq , og hobbybilene er Porsche 356A Coupé fra ’59 og en VW Golf I Cabriolet fra 1986.

HAR KJØRT: Før min nåværende Porsche 356A har det ikke vært mindre enn 13 ulike Porscher i mitt eie gjennom førti år, fra en 914-4 i 1976 til en 993 som jeg solgte for et par år siden. Legg til en håndfull Mercedes-Benz, en annen håndfull Alfa Romeo, et knippe Audi og en tre-fire BMW’er, en skog av VW-biler, samt en rekke unevnelige merker, så blir det nok langt over femti biler til sammen.

FORBRUK: Jeg bruker alt for mye penger og tid på bil, men finnes det noe bedre hobby. Og finnes det noe bedre enn lukten av gammel Castrol RS-olje fra brennvarme racerbilmotorer?

PROBLEM: Jeg kan ikke fatte hvordan folk kan ha bare en bil – og beholde denne i tre år før de bytter til ny. Verden er full av spennende biler, og jeg skulle gjerne hatt en kjempegarasje med alle mine favoritter.

LIKER: En amerikansk bil kan være like spennende som en tysk, og selv blant japanske biler finnes det en håndfull udødelige klassikere. Hjertet banker hardest for de tyske merkene, men hvem kan stå i mot en amerikansk muskelbil, en italiensk fullblods, eller en ustoppelig japansk terrengbil?

HATER: Folk som bare er opptatt av sitt eget favoritt-bilmerke, eller tidsepoke. Verden er full av flotte biler, nye som gamle, og gled deg over en av verdens mest dynamiske bransjer!

DRØMMEBIL: Jeg har i mange år sett på Bentley Continental GT som den perfekte ”morfar-bilen” og jeg er nå blitt morfar til lille Martine på tre år…