Alfa Romeo er et navn som vekker et begjær hos mange bilentusiaster. Vakkert design og sportslige kjøreegenskaper har vært et kjennetegn for merket gjennom 110 år.

Tekst: Olav Barhaugen – Foto: Alfa Romeo Archivio Storico/Olav Barhaugen

De første tiårene var det motorsport som var hovedfokus for Alfa Romeo. Basert på løpsbiler ble det bygd chassis til personbiler, som så ble sendt videre til frittstående karosseribyggere. Mange vakre biler så dagens lys gjennom spesielt 30-tallet. Luksuriøse og sportslige biler, men i en prisklasse som var forbeholdt de få.

Alfa Romeo Super Sprint var en forkortet utgave av 1900 Sprint og hadde bare to seter.

I denne artikkelen tar vi for oss coupé-modellene til Alfa Romeo, og hopper frem til 50-tallet som startet med introduksjonen av 1900-modellen. Dette var Alfa Romeos første bil uten et separat chassis, og ble levert i to- og firedørs versjoner. Bilene var imidlertid konstruert slik at det var lett for karosseribyggerne å bygge videre på dem. Carozzeria Touring fikk i oppdrag å bygge den offisielle coupe-modellen som fikk navnet 1900 Sprint. Men også Zagato, Pininfarina og Ghia bygde sine coupé- og cabrioletversjoner av 1900. Alfa Romeo 1900 ble produsert fram til 1958 da den ble avløst av den oppgraderte 2000-modellen. Nå var det Bertone som sto for design og bygging av coupé-versjonen. Et samarbeid som startet noen år tidligere. Siste oppgradering kom i 1962 da utseendet ble kraftig endret og man puttet oppi en 6-sylindret motor. Navnet fulgte motorvolumet og ble da 2600.

Alfa Romeo 2600 Sprint hadde et helt annet design enn forgjengerne 1900 og 2000. Her en Norsk 1966-modell.

I 1954 kunne Alfa Romeo presentere sin nye lille coupé. Giulietta var en liten halvmeter kortere enn 1900-modellen, og hadde en moderne og sprek 1,3-liters twin-cam motor på 80 hk. Det var Franco Scaglione hos Bertone som var ansvarlig for designet, og det var også Bertone som sto for produksjonen. Sedanen kom ikke før ett år senere, og noen måneder etterpå kom det en cabriolet (eller spider som det heter hos Alfa Romeo) signert Pininfarina. Fra 1956 kunne man også få Sprint og Spider i Veloce-versjon. Der hadde man erstattet Solex-forgasseren med to doble Weber, og dermed økt effekten til 90 hk.

Giulietta Sprint ble lansert i 1954.

I 1957 kom det også en enda mer sportslig og strømlinjeformet coupé med en kortere akselavstand med navnet Giulietta Sprint Speciale. I den hadde de klart å lure ut 10 ekstra hester fra Veloce-motoren. Giulietta, som kan oversettes til «Lille Julie» ble en svært populær bil, og var også den første Alfa som fikk et modellnavn og ikke en tallbetegnelse. Den ble etterfulgt av Giulia, en «større Julie» i 1962.

Giulietta Sprint Speciale hadde et mildt sagt spesielt utseende.

Det var nok en gang Bertone som sto for designet av Coupé-versjonen, og selv om dette var hverken første eller siste gang, så er det denne modellen som for alltid vil bli husket som Bertone-coupéen. Denne gangen var det den ikke ukjente Giorgetto Giugiaro som førte pennen. Han hadde begynt hos Bertone et par år tidligere, og hadde også designet de før nevnte 2000 og 2600. Giulia Coupé kom i mange varianter og betegnelser, og kunne fortjent en hel artikkel alene. Modellbetegnelsene inneholdt GT for alle variantene, men hadde i tillegg ofte motorstørrelse og andre bokstaver i tillegg i det offisielle navnet. Det var to hovedversjoner GT og GT Junior, der sistnevnte hadde samme 90 hk 1300-motor som i forgjengeren Giulietta. Dette ga en rimeligere bil, spesielt i land med avgifter basert på motorstørrelse, slik som hjemmemarkedet Italia. Til tross for liten motor hadde GT Junior greie ytelser og var morsom å kjøre.

Bertone-coupéen var populær også i motorsport, her i GTAM-versjon.

Den «vanlige» GT hadde en 1600-motor på 105 hk. Etter hvert ble motorstørrelsen økt til først 1750 i 1967 og til slutt 2000 fra 1971 og frem til produksjonsslutt i 1976. Samtidig fikk Junior 1600-motor. Det ble også bygd noen lettvektsmodeller beregnet for racing som fikk betegnelsen GTA. Disse hadde utstrakt bruk av aluminium i karosseriet, og et nytt topplokk med to tennplugger pr sylinder. Det ble også bygd et antall mer rendyrkede løpsbiler basert på GTA i regi av Alfa Romeos løpsavdeling Autodelta. Disse hadde blant annet bredere skjermer og masse andre godbiter.

Selv om det bare ble bygd snaut tusen av dem, har minst én Giulia GTC funnet veien til Norge.

Til slutt må vi også nevne et par spesialmodeller. Det ble bygd snaut 1000 Cabrioleter hos Carozzeria Touring basert på den første GT-versjonen med 1600-motor. Videre lagde Zagato en tøff coupe basert på Junior-serien. Disse ble lagd i ca 1500 eksemplarer fordelt på ca 2/3 med 1300-motor og 1/3 med 1600.

Prototypen av Montreal ble sendt tilbake til Italia etter utstillingen i Canada, og står nå på fabrikkens museum sammen med en del andre prototyper.

På 70-tallet kom det også en større coupémodell fra Alfa. Opprinnelsen til den kom allerede i 1967 da Alfa Romeo var invitert til å delta på verdensutstillingen i Montreal, Canada. Nok en gang var det Bertone som sto for designet, denne gang med Marcello Gandini som hovedansvarlig. Han hadde tidligere designet Lamborghini Miura, og man kan se flere likheter i designet. Det ble bygd to biler, basert på Giulia og utstyrt med dens 1600-motor. Bilene ble sendt til Canada, og sto utstilt der de månedene utstillingen varte. De hadde ikke fått noe navn, men folk begynte å kalle dem Montreal. Det ble også navnet når bilen kom i produksjon tre år senere. Alfa Romeo ønsket en større motor i produksjonsmodellene, og valget falt på en V8. For å få plass til den måtte bilens design endres, og den endelige modellen skiller seg fra de to prototypene på flere områder. Montreal var en flott og luksuriøs bil, men manglet de sportslige kjøreegenskapene som var kjennetegnet til Alfa Romeo. Den var også forholdsvis dyr, og V8-eren villa ha mye bensin. Derfor falt salget betydelig etter oljekrisen i 1973, og det ble bygd bare snaut 4000 Montrealer frem til produksjonen stoppet i 1977

De tydeligste forskjellene fra prototypen er i fronten.

På starten av 70-tallet ble det lansert to nye personbilmodeller hos Alfa Romeo. Først Alfasud, og så den større Alfetta. Begge disse fikk også sine coupéversjoner. Først ut var Alfetta GT i 1974. Nok en gang var det Giorgetto Giugiaro som sto for designet. Han hadde nå sluttet hos Bertone og startet sitt eget firma Italdesign. Til å begynne med var den utstyrt med en 1,8-liters motor, men fikk senere en 1,6 liter. Samtidig ble det lansert en GTV-versjon med 2-liters motor. I 1980 fikk modellen en facelift, og 1,6-literen ble droppet. Også Alfetta-navnet forsvant, og bilen het nå kun Alfa Romeo GTV. Samme år kom også en V6-versjon på 2,5 liter. Som da fikk betegnelsen GTV6. Det ble også bygd et par hundre GTV6 med 3-liters V6 og noen få med V8-motoren fra Montreal. Begge på Alfa Romeos fabrikk i Sør-Afrika.

Alfetta GT ble senere til GTV og GTV6. Her en 1984-modell.

Alfasuds coupe-variant kom i 1976 og minnet lite om sedanen. Her hadde Giugiaro hentet inspirasjon både fra Alfetta GT og VW Scirocco som han hadde designet et par år tidligere. Kun bunnplaten var identisk med sedanversjonen. Alfasud var kjent for sine sportslige kjøreegenskaper, og nå fikk den også et karosseri som sto i stil. Boxermotoren var sprek, og ga et lavt tyngdepunkt. Fra starten ble Alfasud Sprint levert med en 1,3-liters motor på 75 hk, men fikk litt større motorer etter hvert. I 1983 stoppet produksjonen av Alfasud sedan. Sprinten fikk leve noen år til, men da uten Alfasud i navnet. De siste to årene var det en 1,7 liters motor på 118 hk under panseret på Alfa Romeo Sprint. Racinggutta i Autodelta klarte ikke å holde fingrene unna denne heller, og bygde en prototype med V6-motoren fra GTV plassert bak forsetene. Denne var tenkt til racing, men kom aldri i produksjon.

Alfasud Sprint var en frekk liten sportscoupé. Her en tidlig utgave med 1,3-liters motor.

Med produksjonsslutt for GTV i 1987 og Sprint i 1989 ble det noen år nesten uten coupémodeller hos Alfa Romeo. Nesten fordi vi må jo ta med SZ (Sprint Zagato), selv om den kun ble bygd i begrenset antall. Under 1000 så dagens lys. Dette var et samarbeid mellom Zagato, Alfa Romeos designavdeling Centro Stile og Fiats designavdeling som da var ledet av Robert Opron. Han er kanskje mest kjent for sin tid hos Citroen der han blant annet sto bak SM og CX. Det var Opron som sto for sluttdesignet av SZ, men bilene ble bygd hos Zagato. Det ble også bygd en åpen versjon som fikk navnet RZ (Roadster Zagato)

Alfa Romeo SZ skilte seg definitivt ut fra mengden.

Ikke før i 1995 kom det en ny coupé. Siden Fiat hadde tatt over Alfa Romeo i 1987 skulle nå Alfa Romeo dele teknikk med Fiat. Det betød blant annet at bilene fikk forhjulstrekk, noe som var tungt å akseptere for mange alfister. Den nye GTV var designet av Pininfarina og ble lansert i 1995. GTV og den åpne versjonen Spider ble levert med rekkefirere på 1,8 og 2 liter og en 3-liters V6. Den fikk også en 2-liters V6 med turbo, spesielt designet for Italia på grunn av avgiftssystemet som straffet biler med motorer over 2 liter.

Den siste GTV ble produsert i 2004. Her toppversjonen med 3,2 liters V6.

Ved en facelift i 2000 ble 3-literen oppgradert med en 24-ventilers topp. En ny facelift i 2003 besto av ny front og nye motorer. En 2-liters 4-sylindret JTS på 165 hk og en 3,2 liters V6 på 240 hk. Dette var da en raskeste gatebilen fra Alfa Romeo med en akselerasjon fra 0-100 på 6,5 sekunder og toppfart på 255 km/t. Produksjonen av GTV stoppet i 2004. Det ble da GT og den større Brera som tok over coupetradisjonene hos Alfa Romeo, men dette er litt for nye biler til at vi vier dem noe oppmerksomhet her i Bilklassikere.